Category Archives: Kunst

Som sandkorn i et timeglass

Nok en novelle, skrevet midt på natten. Jeg beklager, og jeg lover at bloggen min ikke skal bare være noveller skrevet av et halvvåkent hode. Forresten, denne klarte jeg ikke lese ordentlig igjennom før jeg bare endte opp med å poste den, så om du ser noen merkelige feil, er det, som alltid, lov til å si ifra. Nå skal jeg prøve å få sove, så god natt :)

Det lille barnet mitt. Jeg holder deg tett inntil meg. Kjenner det lille dunkende hjertet når jeg hviler fingrene på brystkassen din. Dunk-dunk, dunk-dunk, dunk-dunk. Jeg trykker deg forsiktig inntil kroppen min, akkurat nok til at du skal få en del av varmen min. Gleden som strømmer gjennom kroppen min, som sand i et timeglass. Korn for korn.

Det første kornet er barndommen din. Full av pannekaker med sukker på og eventyr i skogen. Smugspising av deigen mens vi baker julekaker og regndager med våte gummistøvler. Du kommer til å oppdage at verden ikke bare dreier seg om deg, og du kommer til å glede deg over å plutselig klare å tyde de merkelige snirklene i mammas bok. Jeg kommer til å være der for deg når voksesmertene kommer, første gang hos tannlegen og når du faller av sykkelen din og skraper opp kneet. Det er bare til å rope, så er mamma der, som en superhelt i forkledning.

Det andre sandkornet er tenårene dine. Det vil bli en forvirrende tid. Du kjenner du begynner å bli stor nå, og begynner å prøve å finne ut hvem du egentlig er. Ting skjer med kroppen din som du kanskje ikke helt forstår, men husk at du alltid kan spørre meg om du lurer på noe. Du kommer til å oppleve din første forelskelse, hvor du plutselig føler at bena dine har fått små vinger som gjør at du svever bortover gulvet. Så, i helt andre enden av følelsesspekteret, din første kjærlighetssorg. Jeg vet at det kommer til å føles som verdens undergang. Det første burddet er aldri lett, men vit at jeg skal holde rundt deg. Vit at jeg skal være der, klar med isen og en stor, god mamma-klem.

Det tredje sandkornet. Nå er du blitt voksen. Du må betale regningene selv, og det er ikke lenger mitt ansvar å skaffe deg mat og klær. Kanskje du kommer til å studere til å bli lege, ingeniør, siviløkonom – eller kanskje du heller har lyst til å bli eletriker. Det er det samme for meg hva du velger, så lenge du vet du kommer til å trives. Forhåpentligvis finner du et menneske å dele livet ditt sammen med. Mann eller kvinne, det spiller ingen rolle for meg, så lenge det er et godt menneske som gjør deg lykkelig. Et menneske du vet du kan dele resten av livet sammen med. Kanskje du selv også opplever å bli forelder til en liten smårolling en dag? Ting kommer nok ikke alltid til å gå like bra, men prøv alltid å se etter lyset. Det er der alltid, et eller annet sted, bare du ser godt nok etter. Hvis det er helt håpløst, husk at selv om du er stor nå, er det lov å ringe mamma, så kanskje jeg kan hjelpe deg i riktig retning.

Det fjerde sandkornet. Nå begynner du å bli gammel. Du begynner å nærme deg reisens slutt. Jeg er antagelig borte nå, men minnet etter meg vil fremdeles være der. Det vil våke over deg, hver eneste dag, og passe på at du ikke mister livsgnisten før din tid er inne. Det er nå den virkelige reisen begynner. Et liv fult av gode og vonde opplevelser, livserfaring som får deg til å skjems eller gir deg en varm, god følelse av å virkelig leve. Du kan ikke gi opp nå, rett før innspurten, og jeg vil være der, hvert eneste sekund, ventende på sidelinjen med en flaske saft og sjokoladeboller. Du vil kanskje ikke se meg med dxet første, men om du bare myser litt og lytter, vil du kanskje høre den evige heiasangen som alltid vil fortelle deg at du må fortsette, helt til du er i mål. Om du avslutter først eller sist, med energi til overs, eller krypende på alle fire, betyr ikke noe, så lenge du avslutter med et smil.

Det siste kornet. Nå er du snart borte. Hjertet ditt slutter å dunke. Dunk-dunk, dunk-dunk, dunk… stillhet. Som små sandkorn i et timeglass kjenner jeg livet ditt renner bort mellom fingrene mine. Det lille, uskyldige barnet i armene mine. Jeg prøver å gripe tak, selv om jeg vet det er umulig. Sanden bare renner bort, til alt som er igjen er et skjell. Et vakkert, ment tomt skjell. Jeg smiler. En tåre triller ned kinnet mitt. Det lille barnet i hendene mine er borte nå. Du er borte. Det var så mye vi skulle gjøre sammen, vi to. Så mye du skulle få oppleve. Alt du rakk var å komme til overflaten, ta et dypt åndedrett, før du igjen dykket ned i den dype, endeløse søvn. Jeg håper det var verdt det. Jeg håper du fikk et lite glimt av hvilken fantastisk sted dette er, kalt verden. Jeg kysser deg forsiktig på pannen, stryker deg lett over kinnet, før jeg følger deg inn i søvnen. Jeg leier deg inn i mørket, et godt mørke, uten smerte og gråt. Jeg blir der med deg, til du har sovnet, helt til jeg må tilbake til overflaten, og aldri får se deg igjen.

Fordi du fortjener det

Dette er det som skjer når jeg ikke får sove om natten. Hodet mitt fylles av hundre tusen historier, bilder, mennesker som aldri har eksistert, og den eneste måten jeg kan ha håp om å få til å sove videre, er å skrible det ned. Siden det var PC’en som var nærmest, endte jeg opp med å skrive ned denne lille novellen her. Jeg turte ikke trykke publiser (jeg hadde i det hele tatt litt problemer med å klare å tyde de merkelige snirklene som skulle forestille ord) men etter å ha lest igjennom den, har jeg skjønt at om ikke noe annet, er det ikke noe farlig her. Jeg håper dere liker den, men husk at hjernen min var bare halvveis på når dette ble til, så ikke forvent for mye.

Håret hennes glinser i solen. Jeg kan nesten kjenne lukten av parfymen helt bort hit, under treet. Antagelig bare innbilning. Hun er for langt borte. Hun har nettopp kommet ut fra skolen. Bøyer seg ned for å få foten ordentlig oppi de røde conversene. Jeg kan såvidt skimte magen hennes gjennom utrgingingen på den hvite toppen, bak det dinglende sølvkorset, nylig gitt til henne av foreldrene hennes. Hun reiser seg igjen og myser mot solen, som for å sjekke at den virkelig er der. Jeg ser for meg de store, blå øynene, med gull som forsiktig omfavner de dype, svarte pupillene. De myke leppene som alltid smiler. Myke lepper som berører mine.

Hun begynner å nærme seg. Jeg vet hun har oppdaget meg. Hun har sett at jeg sitter her. Men hun ingorerer meg. Øynene er festet på bilen. Ikke før hun er noen meter fra meg, kan jeg virkelig gripe tak i øynene hennes. De glinser, og eyelineren har såvidt begynt å renne. Øyeblikket, hvor jeg ser på henne og hun ser på meg, varer i en liten evighet. I tankene mine omfavner jeg henne. Holder rundt henne, får vinger og flyr av gårde. Flyr avgårde fra bilen, fra skolen, fra alt som holder oss fra hverandre. Snart er skolegården bare en liten grønn flekk, mens hun og jeg bader i hvite skyer. Jeg forteller henne at ingen skal få skade henne nå. Aldri igjen skal kinnet hennes bære det røde, vonde merket av hennes fars hånd. Aldri skal stygge ord rive henne ned. Hun smiler, med blikket stivt festet på bilen, men jeg vet at smilet er ment til meg. Jeg klarer meg, sier det. Jeg håper hun har rett, men hva med meg?

Jeg reiser meg opp idet hun passerer meg. Holder tilbake trangen etter å løpe etter henne, ta ømt tak i hånden og holde den i mine, for alltid. Idet hun åpner bildøren, ser jeg et glimt av faren. Hatet, sinnet over hvordan jeg kunne ødelegge datteren hans. Alt vi gjorde, hun og jeg. var å være sammen, å holde rundt hverandre. Vi rakk ikke engang et ordentlig kyss, før han kom inn. Men det var nok. Nok til at datteren hans må tas med bort. Må starte på nytt, et annet sted. Rette opp i feilene sine. Jeg er feilen.

Jeg ser bilen med sotede vindu kjøre avgårde. Ser hun på meg? Jeg løfter hånden såvidt opp forann meg, bare nok til at hun skal se det. Hver centimeter i kroppen min lengter etter henne. Det er som om noe mangler, en del av meg, et nærvær som er like nødvendig som luften jeg puster og varmen fra den steikende solen. Vil denne følelsen noengang stoppe? Noen jenter lenger borte har sluttet å snakke. Istedet står de og stirrer på meg, spente på mitt neste trekk. Jeg tørker diskre bort en tåre fra kinnet mitt og retter på skjørtet mitt, før jeg snur meg mot dem og lar blikket mitt gli fra den ene til den andre, med en liten pause på hver. Jeg håper de kan se hva de har gjort. Jeg håper savnet som river hvert atom i hele kroppen min fra hverandre griper fatt i dem, om bare i et lite øyeblikk. Så vender jeg ryggen mot dem. Kaster på håret som i en av de L’Oréal-reklamene. Fordi du fortjener det. Jeg smiler. Ja, selvsagt fortjener jeg det. Jeg elsket en annen jente, høyere enn jeg noengang har elsket noen andre. Høyere enn de noengang kunne ha forstått. Og nå kommer jeg aldri til å få se henne igjen.

Takknemlighet

Jeg fant en liten film i dag. Foruten de utrolig vakre filmsnuttene, av mennesker og av natur, er budskapet, det narratoren sier, utrolig vakkert å høre på, og jeg kjente at det virkelig rørte noe ved meg, slik bare sann kunst kan. Jeg anbefaler dere virkelig å ta en titt:

For meg er dette også en stor inspirasjon til prøve så godt jeg kan for at også fremtidige generasjoner, alle dyr og mennesker som skal arve denne fine lille jorden fra oss, også skal få oppleve den like vakker som det jeg får æren av å gjøre.

Überkreative bilder

Det er kreative bilder, og så er det veldig kreative bilder, og så er det überkreative bilder! Du trenger ikke å ha greie på bilder for å la kjeven gå ut av ledd for disse bildene her.

Resten finner dere her.

Rhodos is a Greek island

En gang i juni, i en hel uke, var jeg sammen med fult av folk som genetisk sett er utrolig like meg, på en liten tur til Rhodos. Rhodos er en øy som tilhører Hellas, og er veldig kjent for at den er… vel, sydenete. Det er egentlig alt jeg vet. I dag bestemte jeg meg for å gå igjennom noen av bildene, og ha det så smått gøy med dem. Eksprimenterte litt, rett og slett. Dere får bedømme selv hvordan resultatet ble.

Kan forresten nevne at de genetisk Helene-like menneskene er bestemoren min, og hennes to barns familie, altså pappas og min tantes. Det var nemlig 70-årsdagen hennes, og hun var så utrolig snill at hun spanderte tur på oss, hele gjengen, på All Inclusive-hotell.

Tusen takk besto!

Det var veldig mange papegøyer i gamlebyen, som jeg fikk tatt en veldig god del bilder av, som jeg kanskje kommer til å bruke senere på bloggen, for jeg elsker papegøyer! En av grunnene er jo det at superstjernen min, Derren Brown, også er veldig glad i dem. De er veldig fascinerende fugler, og de er utrolig nydelige.